Her går jeg med min lanterne og min lanterne med meg. Der oppe lyser en stjerne, her nede lyser jeg
Sankt Martinsdagen er den 11. november. Det tiltagende mørket ute i naturen vekker oss til motstand. Vi går ofte mer inn i oss selv. Solen og lyset er i ferd med å forlate oss. Og vi må gjøre noe for ikke å bli overveldet av mørket.
Vi må tenne vårt eget lille lys, så det skinner for oss. Vårt bevissthetslys i tenkningen. Det lille lyset i lanternen. Lanternefesten bygger på legender som er knyttet til en helgen; St. Martin. Han var en tapper krigsmann i det 4.århundre. På vei for å innta en av fiendens bymurer så han en av deres folk ligge som en forfrossen tigger i snøen. Da tok han sin store, varme røde kappe; delte den i to med sverdet sitt og gav halvparten til den gamle mannen i sneen. Fra da av forsverget han alt krigshåndverk. De ville siden gjøre ham til biskop, men han var from og ydmyk, og skjulte seg i en gåsesti der de ville kåre ham. Men gjessene fløy opp og røpet gjemmestedet. Som minne om dette spiser man mange steder Mortensgås. Barna har laget sin egen lanterne i barnehagen og spikket sine egne lanternepinner. Festen feirer vi om kvelden. Barna med søsken, foreldre og besteforeldre går med sine lysende lanterner i mørket mens vi synger lanterne sanger. Når vi vender til barnehagen igjen venter lanternekaker og gløgg.
Lanterne, lanterne
Sol og måne og stjerne
Skinne klart mitt lys
Skinne klart mitt lys
Skinne klart mitt lille lanternelys